I og med at jeg vederlagsfritt kanskje går deg litt i næringa, skylder jeg deg muligens noen ord. Det gjelder svaret ditt til T.E. Brustad som beskyldte turistetaten på Nesbyen for å reklamere med attraksjoner som ikke finnes.


Jeg forstår godt hva Brustad mener, og du var flink til å ta til motmæle i ditt leserinnlegg 5. september. Du er rett person på rett sted. Du hadde klart å selge sand i Sahara!
Hvem er jeg i dette bildet? Jeg har i enkelte miljøer et rykte som brunstekt flesk, men er vel blant folk som kjenner meg på Bromma mest kjent for ekstremt utadvendthet. I mine øyne er Bromma Hallingdals navle. På utferdsdager koker det av folk der. Folk fra hele Norge og fra de mest bortgjemte avkroker på denne kloden. Personalet både på kroa og på bensinstasjonen er blide og utadvendte, godt orienterte om dalens attraksjoner, og de kan engelsk. Mange slår seg til lenger enn planlagt fordi det er så koselig der ved Brommafjorden. De har en lekepark for barn og to troll utenfor som hundrevis av turister foreviger seg sammen med.
Jeg reiser til Bromma nesten hver dag for å lese alle avisene de selger. Når jeg, relativt ofte, er ute og reiser synes jeg det er stas å komme i kontakt med lokalbefolkningen. Min intuisjon forteller meg da (hvis jeg f.eks. sitter på en pub), hvem jeg bør henvende meg til. Erfarne, voksne turister ser på mitt kroppsspråk at "han der er det greit å henvende seg til" (enkelte utlendinger er jo som kjent skremt av innadvendte nordmenn). Ergo: Folk som stopper på Bromma har fått greie på det de vil uten å behøve å komme innom deg. Folk spør meg også muligens om ting de ikke vil spørre deg om, som profesjonell ansatt. La meg ta et artig eksempel. For et par år siden spurte en amerikaner meg om det ikke var her Pål Gunnar Mikkelsplass bodde. Han påsto at de hadde felles kjente og ville opp å hilse på. Vi reiste dit, men det var ingen hjemme. Han tok bilde av huset til Pål Gunnar for å skryte når han kom hjem til USA. Men, så sa han: "Dette kan jo være hvilket som helst hus". "Bli med hjem til meg", sa jeg. "Jeg har et bilde av Pål Gunnar tatt av lokalavisa vår mens han holder på å bygge huset du har bilde av"
Folk spør hva slags forretninger det finnes på Nesbyen og da forteller jeg det og om hvor god servicen er og om alle de koselige folka. Det er koselig på museet på onsdagene hvor det er folk i husene, og det er fint å spasere langs trehusbebyggelsen i Gamle Nes. Jeg tok f.eks. et bilde under fruktblomstringa i Gamle Nes 17. mai for noen år siden. Det motivet kopierte jeg opp i 20 eksemplar i bokhandelen og laget postkort av. Jeg har sendt spanjoler på moltetur i Fekjanfjellet, noe som for dem var voldsomt eksotisk. Jeg forteller hvor de kan få den lokale baksten, rømmegraut og hallingkost for øvrig, og geleider kvinnfolk fra det urbaniserte Drammensdistriktet til mine hemmelige tyttebærfelt.
Vi er mange som gjerne hjelper deg for å få folk til å stoppe i Nesbyen, men da må vi vite hva vi kan stå inne for å tilby.
Folk som overnatter på campingplasser eller hoteller mener at stedet har et trist miljø for spaserturer om kvelden. Salgsvarer har ingen utstillingsmuligheter fordi alt er innestengt i et kjøpesenter. Disse grå skulpturene som står foran lagerplassene til Maxbo får jeg meg ikke til å skryte av. Når folk spør om det finnes noen koselig kro eller et matsted for dem som liker å spise seint, så svarer jeg som fagmenneske: "Det finnes et sted som dere neppe vil syns er representativt verken for Hallingdal eller Norge" (mer vil jeg ikke utdype det temaet. Det ryktes at kokken har svart belte i karate!).
Neste sommer har jeg lovet å guide en gjeng med utlendinger som skal være i distriktet i en uke. Dette gjør jeg gratis for moro skyld (de spanderer muligens middag på meg på Bromma). Jeg skal vise dem museet og passe på at Fingar Storeli viser fram sin rosemalerkunst, og jeg skal be ham ta med seg toraderen. Slikt skaper stemning. Jeg skal vise dem Garnosbreksja og som hovedattraksjon reiser vi på besøk til Otto Skaret og beskuer hans skulpturer. Jeg har kano å låne bort, gratis, og to sykler de kan få låne.
Det er mulig man må lese litt mellom linjene for å forstå hvorfor T.E. Brustad har fått Nesbyen i vrangstrupen? Foreløpig kaller vi Nesbyen et kjøpesenter, likt veldig mange norske kjøpesenter og så må vi se tiden an.
Jeg ønsker deg lykke til med takknemlige og fornøyde tilreisende.
Benny Hildingson, Bromma

Dato: 19.09.06 | HALLINGDØLEN | Lesarbrev