Mange har med stor interesse lest Reidun Sjemmedal sitt innlegg i Hallingdølen 27. august.
Hun er sjokkert over skravlinga til folk med taushetsplikt. Det er godt at det blir satt mere fokus på dette fordi det er meget alvorlig. De fleste av oss ville vel ikke ta på vei om en diagnose om et ryggonde eller lignende ble spredd rundt på bygda av en «helsearbeider», men det skal og må ikke forekomme. Grensene ville etter hvert bli visket ut. Vi vil til slutt ikke tørre å oppsøke helse- sosialvesenet med frykt for at diagnosen blir skravlet om på bygda.
Det som har sjokkert meg mest i denne vakre dalen, med alle de koselige menneskene, er helse- og sosialetaters adferd mot de svakerestilte. Folk som ikke fikser livet sitt eller faktisk er noe mentalt tilbakestående. Mens sosialt bevisste bygdefolk og støttekontakter står på for å gi en f.eks. sosialklient en snev av selvtillit for å få et bedre liv, kan en sosionom rive det hele ned med uforstand og maktarroganse, gjerne balanserende på kanten av taushetsbrudd.
Noe av det sureste jeg har opplevd var på en togtur fra Oslo. Bak meg satt to helsearbeidere og utleverte mange av dalens klienter. En av damene de nevnte var jeg meget forelsket i for 30 år siden. Fy sånn kjeft de fikk da jeg gikk av toget. Hvis disse skravlebøttene ikke klarer å holde kjeft så må de heller finne seg annet arbeide. Dette går ikke an.
Benny Hildingson
