Bjørnsenhuset
Otto Skaret - gjenbrukskunstner og bygdeoriginal
Søk på nesbyen.net
Nes Kommune sin nettside Lakkergata - Gamle Nes - Hallingdal Nesbyen Turistkontor Vassfaret - vilt og vakkert
Del på Facebook
Bygdedyret - En kortfilm av Anne Marie Häninger Birkelund
Huttetu Nesbyen
Anne Marie spøker med diagnoser

Hattenfnatter eksisterer på lik linje med huldra, tusser, nymfer og skogfolk. Jeg har ikke hallusinasjoner. Hadde jeg hatt det hadde jeg sett ting som ikke er der. Og det jeg ser er der.
Hjerne-skrumpere har nemlig i årrekker forsøkt å diagnostisere meg, men til ingen nytte. Kanskje fordi jeg kunne passet under alt for mange av diagnosene? Paranoid er jeg ikke, selv om jeg vet noen følger etter meg. Som Kurt Cobain uttalte: "just because you're paranoid, don't mean they're not after you." Kunne ikke vært mer sant.
Noen ganger skulle man tro jeg hadde ADHD. Jeg er høyt og lavt. Hopper fra tak, løper gjennom ganger og snakker som en foss. Mens andre ganger kan jeg virke helt apatisk. Sitte i ro i timer. Men apatisk er jeg ikke. Jeg føler.
Jeg er en tenkende person. Tro det eller ei. Det kan være helt vidunderlig, eller til en stor plage. Så snakker jeg med meg selv iblant. Klart jeg hører stemmer i hodet - det er jo mine stemmer.
Jeg er også halvveis kontrollfrik. Det vil si at den ene siden av meg er kun kaos. Dagene kan gå i surr, jeg glemmer navn og steder (demens?) og jeg trives med spontanitet og å leve et uforutsigbart liv. Så er den andre siden av meg veldig opptatt av å holde system i papirer og at ark på pulten skal ligge rett. Dette kan betraktes som et nevrologisk avvik - muligens en tvangslidelse. Men denne diagnosen fungerer heller ikke siden man må plages med tvang for å få diagnosen. Jeg plages ikke, alt er akkurat som det skal være. Samtidig som jeg kan være veldig spontan og energisk har jeg en enorm selvdisiplin. Følelser kan legges lokk på og styres slavisk. Men det å elske et menneske er en følelse man ikke har kontroll på. Det er selvfølgelig skremmende, men også godt siden jeg tiltrekkes alt som er skummelt. Høye fjell, stor fart, balansering m.m. Jeg ble kalt for kamikaze -barnet.
Jeg kan også få det for meg at noen enkelte mennesker er aliens av et slag som er utkledd i menneskedrakt for å studere oss - hvordan mennesker kan være så dumme og samtidig fungere i et samspill. Dette kan ses på som en vrangforestilling, men la meg da få minne deg på Roswell i 1947 og sannheten om at CIA konfiskerte funnet den gangen for å ikke skape panikk blant jordas befolkning .
Livet er vidunderlig, og livet kan være helvete. Jeg er lykkelig som en snirt og jeg kan være blodhundtrist som bare pokker. Det går opp og ned. Jeg høres virkelig bipolar ut, men sånn er livet. Det går i bølger. Og det trives jeg med. Jeg blir oftest litt glad når jeg forsvinner i en bølgedal. Da sier jeg til meg selv: "Ja, nå er det noe nytt jeg skal lære." Optimisme kalles det. Og det er neppe en diagnose.
Jeg virker som et menneske med store personlighetsforstyrrelser. Muligens som et menneske som lider av sinnssykdom også. Men om det stemmer skal du vite; Jeg lider ikke av sinnssykdommen, jeg trives temmelig godt med den.

Anne Marie Häninger Birkelund

Nesbyen Frivilligsentral
Gamle Nes venneforening